«Er jeg virkelig?» Det er ganske vanlig at unge mennesker i perioder med mye stress og belastninger kan oppleve såkalt depersonalisasjon. Depersonalisasjon handler om at noe ved en selv føles fremmed, «frakoblet» eller uvirkelig.
Forstyrrelser i selvopplevelsen
Det kan for eksempel føles som om man er i en drøm, som om man observerer seg selv og sin egen kropp utenfra, som om kroppen er fremmed, og som om man er frakoblet sine egne følelser.
De aller fleste som har slike symptomer opplever også såkalt derealisasjon. Det vil si at omgivelser og andre mennesker virker fremmede, merkelige eller uvirkelige. For de fleste er dette symptomer som er ganske kortvarige og forbigående, som ikke betyr at man har en psykisk lidelse. Blant personer med psykiske lidelser er også disse symptomene vanlige, og kan noe oftere være mer plagsomme og forstyrrende.
For mange er det slik at disse symptomene oppstår i situasjoner eller perioder av livet der de kjenner seg veldig stresset, bekymret og/eller opplever sterk angst. For noen kan de også oppstå i forbindelse med en episode med bruk av cannabis eller andre rusmidler.
Ved Vestre Viken har de, i samarbeid med erfaringskonsulenter, laget en animasjonsfilm som ilustrerer hvordan symptomene kan oppleves.
Sammenhenger mellom forstyrrelser i selvopplevelse og psykose
Det har vist seg at slike symptomer er vanlige i perioden før man utvikler en psykose (i risiko- eller prodromalfasen). I tillegg til depersonalisasjon og derealisasjon kan man da også ha andre eller mer alvorlige typer forstyrrelser i opplevelsen av seg selv. Dette kan blant annet handle om at man i enda større grad mister følelsen av hvem man er, at tankene blir mer usammenhengende og kaotiske, eller at grensene mellom hva som er meg og hva som ikke er meg blir mer utydelige.
For eksempel kan man bli usikker på om egne tanker faktisk er ens egne. Det kan altså være slik at personer i en tidlig fase kan få større problemer med å skille fantasi fra virkelighet på grunn av disse opplevelsene, og at dette kan lede til utvikling av psykosesymptomer for noen.
Samlet sett kalles disse symptomene forstyrrelser i selvopplevelse eller selvforstyrrelser. Hos de som utvikler en schizofrenilidelse, ser man oftere mer alvorlige selvforstyrrelser enn ved andre psykiske lidelser. Vi vet ikke nok om årsaker til forstyrrelser i selvopplevelse, men i likhet med mange andre symptomer har de antagelig sammenheng både med sårbarhet og senere stressfaktorer.
Behandling – hvorfor er det viktig med kunnskap om forstyrrelser i selvopplevelse?
Mange personer som har en schizofrenidiagnose ser ut til å oppleve forstyrrelser i selvopplevelse både før de blir psykotiske, mens de har en psykose og mellom psykotiske episoder. For mange er dette plagsomme symptomer som i stor grad påvirker hvordan de har det i hverdagen.
Det kan av flere grunner være vanskelig å snakke om disse opplevelsene med andre. Dette kan handle om at det er vanskelig å sette ord på dem, opplevelsene kan gjøre at man lukker seg mer inne i seg selv eller man kan være engstelig for at ingen andre har slike opplevelser. Det er nok dessverre slik at heller ikke alle behandlere kjenner godt nok til disse symptomene.
Om du har hatt lignende opplevelser, og synes det er vondt å forholde deg til dem, er det viktig å ta det opp med din behandler. Det kan være nyttig av flere årsaker. Du kan få hjelp til å sette ord på opplevelsene, noe som kan gjøre det lettere for de rundt deg å forstå deg. Videre vil det kunne bidra til at man får andre forklaringer på det man opplever. Dermed minsker risikoen for å utvikle eller opprettholde psykotiske symptomer som baserer seg på mistolkninger av selvforstyrrelser. En økt forståelse av symptomene, hvordan disse påvirker andre symptomer og hvordan du har det, vil også ofte virke lettende i seg selv.
Noen har påpekt at det er ekstra viktig å ha en god relasjon til en behandler over tid når man skal jobbe med slike symptomer. Det er vi enige i, men det å være aktiv, og være med på både fysiske og sosiale aktiviteter som kan vekke engasjement og motvirke tilbaketrekking, er også viktig. På sikt kan det være slik at både terapi og aktiviteter medfører at man føler mindre avstand til andre mennesker, verden og seg selv.
Noen eksempler
Hvordan kan vi forstå sammenhenger mellom slike forstyrrelser i selvopplevelse og en tenkt overgang til mer klare psykosesymptomer? Her er noen eksempler:
«Når jeg ser på og beveger armene mine, føles de fremmede og som om de ikke er mine – kanskje noen andre styrer bevegelsene og kroppen min?»
«Jeg føler meg uvirkelig, som om jeg ikke eksisterer – kanskje er jeg bare en figur i en bok?»
«Det føles som om alt er «fake», som om det hele er et skuespill – kanskje alt er et stort eksperiment der jeg blir testet av en kraft vi ikke kan se?»
«Tankene mine føles mekaniske og fremmede – kanskje er det en kraft der ute som «skriver» tankene mine og setter dem inn i hodet mitt?»
«Det føles som om det er en usynlig vegg mellom meg og verden, det er som om jeg ikke er her på ordentlig – kanskje ligger jeg egentlig i koma, kanskje er alt en illusjon?».
Man kan tenke seg at slike opplevelser kan være en medvirkende årsak til «negative» symptomer, slik som sosial tilbaketrekking, svekket engasjement og apati.
Forstyrrelser i selvopplevelse kan også handle om at man blir veldig oppmerksom på det som oppleves rart med seg selv eller verden rundt, og ikke klarer å la være å tenke på det. Det kan medføre mye filosofisk eller religiøs grubling, forvirring, tankekjør og tankekaos.
Det at tankene føles fremmede kan kanskje også bidra til at de oppleves som stemmer (hørselshallusinasjoner).