Psykose / Bipolar

Samtalen på kafeen durte i vei om barn, bikkjer og bestemødre. Fire venner var de. Knapt hadde de rukket å samles på denne måten siden avskjeden med videregående skole. Alle hadde så mye på hjertet, så samtalen gled som en gammel treskute over rolig sjø. Det var godt å endelig ha litt vind i seilene etter så mange år fra hverandre.
«Nei, akkurat nå så er jeg arbeidsledig,» sa han tørt. «Så jeg driver ikke med noe særlig.»
«Uff, det var leit å høre,» sa hun uten å ta blikket fra han. «Hva skjedde?»

Neuronene gnistret i hodet hans. Han prøvde å bestemme seg for å enten fortelle sannheten, eller å styre samtalen vekk fra det ubehagelige som måtte komme. Men han valgte å si sannheten.

«Nei, jeg ble psykotisk og hoppet fra et 20 meter høyt tak, overbevist om at jeg skulle bli tatt imot av engler.»

Og med det bremset skuta ned i et tykt felt av tjære. Tankene hans tok rennefart mot det selvkritiske hjørnet «Hvorfor i all verden sa jeg det så rett ut?» Den klamme følelsen av å ikke kunne hale seg ut av kleinheten grep hardt fast i han «Hva kan hun svare til dette? At det er synd på meg? Eller kanskje hun tror at jeg er psykotisk her og nå?» Øynene hans festet seg ved hennes i et meningsløst forsøk om å skjønne hva hun måtte tenke om det han nettopp sa.

Hun åpnet øyene vide og en tomhet la seg over fjeset hennes. Tankene hun hadde kvernet raskt i stå. Aldri i livet hadde hun forventet at noe sånt kunne ha skjedd med vennen sin. «Venta, hæ? Oi, hva skal jeg si nå? Sa han nettopp det jeg tror han sa?» Febrilsk prøvde hun å si noe, men uten ettertanke hevet hun øyenbrynene og med et magesug av en annen verden slapp ordene hennes ivrig ut,
«I all verden, tuller du eller?! Hvordan overlevde du det?»
Han ble overasket over entusiasmen hennes, hvordan den vasket bort tvilen hans. Han ønsket raskt å gjengjelde, så med en spøkefull akademisk tone svarte han,
«Jeg passet bare på å lande bra. Det er litt viktig i når man faller 70 kilometer i timen ville jeg påstå.»
Hun ble paff av svaret han og begynte å le, «Eller kanskje det var engler som tok deg imot allikevel,» sa hun lurt tilbake.
Han snøftet og smilte forsiktig til henne, «Ja, kanskje det …» før han så vekk fra hennes lure blikk.

Hjertet hans banket med tunge slag og tvilen begynte å breie seg over han på nytt. «Hva kan jeg si nå? Hva kan jeg si nå?» svulmet rundt i hodet hans som en tykk tåke.
«Du må ha ligget lenge på sykehuset da?» spurte hun nysgjerrig.
Igjen ble tvilen hans vasket bort av overraskelse. Uten behov for å tenke svarte han «Ja, det ble en stund faktisk. Litt over et år og så med alle kontroller og tester og så videre som fulgte etter.»
«Jeg har vært på sykehuset én gang jeg,» Hun tok en kunstpause og la armene i kryss, «Blindtarmen,» sa hun med stolthet.
Med et svakt flir svarte han «Ouf, nei akkurat den har jeg vært heldig å unngå.»
De to andre vennene hadde blitt stille i kjølvannet av den litt mer alvorlige samtalen som fant sted. Stemningen var spiss av forventning. Alle satt og ventet på at noen skulle føre den videre. Kvinnen førte kaffekoppen mot leppene og kastet et kjapt blikk mot venninnen. «Hjelp meg litt her da!» tenkte hun. Og det virket som om venninnen tok hintet.
Venninnen kremtet, «Jeg må spørre, og dette er av ren morbid nysgjerrighet, men kjente du at du traff bakken? Du trenger ikke å svare hvis du ikke vil altså!» Hun tok en rask slurk kaffe og satte den nesten i halsen før hun fikk hostet fram, «Siden vi allerede er inne på det med sykehus og skader og sånt, tenkte jeg lissom.» Hun trakk pusten dypt og førte kaffekoppen mot munnen igjen.
Kompisen som hadde invitert mannen ut gliste mot venninnen «Pass på kaffen da, det er nok med en ulykkesfugl i gjengen her.» Hun svarte med det skarpeste blikket hun kunne bak koppen sin.
«Hehe ja, nei for å svare på spørsmålet ditt så er jeg ganske sikker på at jeg svimte av før jeg traff bakken, men jeg husker at jeg var i luften ja. Ble vekket, aner ikke hvor lenge etterpå, av ambulansefolk som bare spurte om navnet mitt og ga meg noe skikkelig sterkt sykehusdop, etter det så var alt tåkete. Husker ikke så mye før jeg våknet på sykehuset noen dager etterpå.»
«Jeg kunne aldri gjettet at du hadde vært igjennom alt dette da du kom inn her. Sykehuset må ha gjort en god jobb med deg.» Kvinnen så fasinert på mannen. «Engler eller ikke, at du overlevde er et mirakel,» la hun mykt til.
Han kikket ut av vinduet, «Ja, de sier så.»
Kompisen hans sa plutselig «Ok, så jeg må innrømme at da jeg var på sykehuset for å ta mandlene, og dette er ikke i nærheten av hva du har opplevd, men jeg var helt overbevist om at sykepleieren som tok seg av meg var en lysende engel. Jeg skulle visst ha spurt henne gjentatte ganger om hun ville gifte seg med meg. Jeg aner ikke hva det var i de smertestillende de ga meg, men jeg var helt overbevist,» han stirret tomt i bordet med vidåpne øyne. «Min far sa senere at det var ikke en kvinnelig sykepleier jeg deklamerte min kjærlighet til, men heller en litt rocka vaskemann med langt hår som hadde jobbet der i over 60 år.» Han så opp i taket med et smil og proklamerte: «Jeg undrer hvor vaskemannen min er nå,» med elsk i stemmen.
Venninnen sa ertende «Det der er noe du kunne ha gjort uten å være rusa, og det vet du.»
Overdramatisk gispet han «Jeg er sjokkert, nei rystet! Rystet og sjokkert over hva du tror om meg! Jeg har vide grenser, men grenser er det fortsatt!»
«Med én pils da!» bjeffet venninnen tilbake med det sikreste gliset hun hadde. Kompisen rystet bare oppgitt på hodet, «Skal vi vedde?» samtalen deres gled ut i bakgrunnsstøyen i kaféen og skvulpeskjæret var unngått og lå langt bak dem. Mannen og kvinnen gløttet bort på hverandre. Øynene deres lyste lettet over at de begge hadde klart å styre skuten vekk fra stormen og de lot samtalen dure videre. Og den duret videre i en sjø av galgenhumor og barn, bikkjer og bestemødre.

Det kjennes kanskje ubehagelig å utfordre normene man er enige om i en sosial situasjon, spesielt med folk man ikke kjenner. Og det er det jo god grunn til. Man sitter med ting som man så gjerne skulle få snakket om, tap og sorg, fryd og glede. Men mennesker man møter er ikke alltid i stand til å møte rå ærlighet som i historien over. Noen ganger blir man møtt med en klein stillhet, noen ganger blir man ikke møtt i det hele tatt. Og det er greit, ta det helt med ro. Tenk litt over hva du ønsker å dele og hold litt tilbake. De som ønsker å høre kommer til å vise når de er klare til å ta imot din ærlighet. Og da blir du møtt som du vil møtes, og du kan møte dem når de forteller om sitt.