Psykose / Bipolar

Å oppleve et sånt øyeblikk er fint av ulike grunner, selvfølgelig. Noen ville kanskje sette pris på å få en liten påminnelse om hvor ufattelig mye liv det er rundt en til enhver tid. Andre kan stoppe og fundere over hvor i all verden disse flyvende dottene skal etter å ha høstet nektaren fra blomstene. Barn og voksne kan stå der noen minutter og bli underholdt av det tilsynelatende kaoset som opptar humlene. Tenk om du hadde et kamera som kunne ta et bilde av absolutt alt ett menneske er i stand til å se, føle og tenke i det øyeblikket.

Mennesker som har eller har opplevd psykose kan dele en opplevelse man kan kalle “opphøyet bevissthet” eller “forsterket bevissthet”. Da du leste skildringen over, tenkte du da på at viften i datamaskinen durte? Eller at regnet pisket mot ruten til kontoret? At fuglene kvitret utenfor med høy røst? Og hva meningen bak alle disse hendelsene er?

Å gå rundt med denne bevissthets-boosten om man skal kalle det det, kan være en virkelig deilig opplevelse. Det er en følelse av å se sylskarpt, nesten som om man ikke trenger briller. Om man går i en by, legger man merke til små skader på felgene til parkerte biler, oppfliset maling på en stolpe som folk alltid tar i for å unngå den ene vannpytten. Heftige kontraster mellom himmel og rette vegger på bygninger. En type supersyn. Det som kan være skummelt for en person med psykose er at alle detaljer passer utmerket i det virkelighetssynet denne personen har skapt seg, som at én detalj bekrefter den forrige og den neste:

“Kanskje de små skadene på felgen er en kode av noe slag? Det er et veldig åpenbart mønster i hvor stort mellomrom det er mellom de oppskrubbede skadene…”

“Hvis jeg også tar i den stolpen kommer jeg til å bli som de menneskene rundt meg? Jeg har ikke lyst til å være som dem fordi de hater meg jo?”

Det er ikke nødvendigvis slik at denne forsterkede bevisstheten oppleves som skummel eller farlig for personen med psykose. Sett fra utsiden kan det virke som personen oppfører seg litt annerledes og ikke helt i takt med det som skjer rundt. På innsiden oppleves det stikk motsatt. Øyne og hjernen blokker ikke ut noen som helst detalj som er viktig for den ubalanserte virkelighetsoppfatningen som kommer med psykose. Og hva det virkelighetssynet er, dikterer hva slags handlinger som kan bli gjort. Det kan være alt fra en tilsynelatende uskyldig handling som å bekrefte sin egen virkelighet med en tanke, eller noe så ekstremt som å traske bortover mørklagte togskinner fordi man så en bolt ligge på bakken da man var på vei til butikken.

Det kan virke trist og håpløst å prøve å nå fram til en person som sliter med dette. Alt du sier blir tatt som en bekreftelse på at personens virkelighet er nærmere sannheten enn virkeligheten til de som uttrykker bekymring. Men her kan undertegnede i hvert fall betrygge litt etter at egen psykose ga slipp.

Å oppleve en psykose er ikke en hard stopp på livet, men heller en periode hvor du kan lære noe som ingen kan lære bort, noe som man ikke kan lese seg til. Hvor et selvbedragene sanseinntrykk uten noe som helst filter blir omgjort til en sterk evne til å skille mellom vrangforestillinger og et virkelighetssyn som er forenelig med alle andre rundt deg. Man får en følelse av å virkelig være, og stoler på virkeligheten som den er. Du får evnen til å relatere til folk rundt deg og de føler godt ved å bli sett av deg. Da vil jeg påstå at det ikke bare er vondt og håpløst å måtte gå igjennom noe av det mentalt vanskeligste et menneske kan oppleve. Man ender heller opp med aksept av livets opp og nedturer, så godt balansert som man kan.