Psykose / Bipolar

Jeg har alltid, fra jeg var barn, kunnet se, høre, lukte og ta på skikkelser som for andre ikke har eksistert, men de største problemene dukket ikke opp før mot slutten av barneskolen. Jeg husker jeg følte meg veldig alene. Jeg hadde fin familie og gode venner, men jeg bar på så mange hemmeligheter.

Jeg vet mange tenkte at det var noe rart ved meg da jeg var liten, men ingen forstod hva som var galt. Jeg forsøkte ikke å fortelle noen heller. Jeg fikk ikke lov av stemmene.

Ungdomstiden ble til tider veldig vanskelig. Stemmene ble sintere, synene skumlere. Jeg hadde ikke noe forhold til meg selv, jeg visste knapt om jeg eksisterte. Jeg husker hvordan jeg sto på badet i timevis og lette etter meg selv i speilet. Jeg husker tider hvor jeg ikke svarte da folk snakket til meg. Ikke fordi jeg ønsket å være uhøflig, men rett og slett fordi jeg ikke visste om det var MEG de faktisk snakket til. Jeg hørte navnet mitt, så at de kikket på meg, men var det virkelig jeg som var Martine? Var det meg de så på, eller så de igjennom meg? Fantes jeg?

Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer og mer kaotisk. Jeg har alltid hatt god fantasi, noe som har gjort livet både morsomt og spennende, men også veldig vanskelig. Gradvis ble livet preget av så mye fantasi at jeg ikke lenger kunne skille den fra virkeligheten. Jeg kunne plutselig gli inn fantasien min og bli værende der.

Jeg husker best tiden hvor jeg var Adolf Hitler. Jeg lærte om andre verdenskrig på skolen, og levde meg så mye inn i det at det ble virkelig. Uansett hva jeg leste om krigen og hva Hitler gjorde var det som om jeg kunne huske det som skjedde, og alt det fæle jeg, som Hitler hadde utført. Alt var ekte, og jeg trodde helt ærlig at det var sånn. Jeg var Hitler, jeg stod bak alt det grusomme.

Men jeg var ikke død, slik historiebøkene sa. Jeg hadde overlevd, skiftet kjønn og utseende. Og jeg var redd. Redd for å bli avslørt og drept. Lei meg og full av skyldfølelse for alle som hadde lidd på grunn av meg.

På videregående kræsja alt. Jeg var synlig syk. Alle så det, alle visste. Jeg har blitt fortalt at jeg plutselig kunne sitte under pulten i klasserommet med fingrene i ørene, øynene lukkede og rugge fram og tilbake i takt med egne skrik. Jeg kunne gjemme meg bak gardiner og lignende i frykt for at noen skulle drepe meg. Jeg kunne løpe skrekkslagen rundt i korridorene på skolen og skrike.

Jeg husker en påskeferie med familien hvor jeg ofte ikke turte stå og gå oppreist i frykt for å bli skutt. Jeg krøyp på bakken, og folk la selvfølgelig merke til det.

Plutselig en dag var jeg innlagt på BUPA. Det var vel kanskje ikke så plutselig for alle andre, men for meg føltes det sånn. Jeg hadde aldri vært låst inne og overvåket før, og det i seg selv var skummelt.

Jeg har aldri vært tvangsmedisinert, jeg bare tok i mot hva de ga meg av piller. Jeg var nedkjørt og sliten, jeg brydde meg ikke lenger om hva som skjedde med meg. Jeg ville vel aller helst bare dø, slippe alt.

Jeg fikk diagnosen schizofreni og prøvde mange forskjellige medisiner med forskjellige bivirkninger. Jeg ble enda mer sliten, jeg ble sløv og jeg ble sulten. Jeg klarte ikke regulere matinntaket lenger og la på meg mye.

Jeg ble etter hvert overflytta til voksenpsykiatrien, hvor det ble videre medisinutprøving. De fant en medisin som funka ganske bra – i de fire timene jeg klarte å holde meg våken og tilstede i døgnet. Men, de hjalp jo, jeg kjente ikke til noe bedre og syns faktisk virkningen var verdt bivirkningene.

Jeg tenkte ofte at jeg ikke hadde noe liv, jeg sov jo hele tida, men de våkne timene, de var bedre enn noen gang. Jeg fikk annen behandling samtidig med medisinering. Jeg gikk til psykolog to ganger i uka, og hadde mange samtaler med primærkontaktene på sykehuset. I tillegg var det litt gruppeterapi. Alt i alt syns jeg oppholdet hjalp.

Jeg ble bedre. Jeg fikk mer kontroll på meg selv og egen fantasi. Jeg var fremdeles ganske syk da jeg ble skrevet ut et par år senere, men jeg klarte ikke lenger være der. Da jeg litt senere ble lagt inn på et annet sykehus ble medisinene igjen byttet ut flere ganger, før det plutselig klaffet!

Medisinene hjalp bra, og jeg var ikke lenger så trøtt. Stemmer og syner ble ikke borte, de har jeg konstant fremdeles, den dag i dag, men jeg fikk igjen følelsen av å eksistere, jeg visste hvem jeg var, og jeg ble mindre paranoid. Både dette og det at jeg var mer våken gjorde at jeg lettere klarte å ta i mot annen hjelp gjennom samtaler, kognitiv terapi ol. Det tok meg riktignok lang tid å åpne meg for noen der, men det skjedde, og det er jeg glad for.

Det var mange år inn og ut av forskjellige sykehus og flere medisiner ble prøvd ut i håp om enda bedre virkning. De medisinene jeg går på i dag er jeg veldig fornøyd med. De tar ikke bort alle mine problemer, jeg sliter fremdeles med paranoide forestillinger og virkelighetsbrist, men mye mindre enn noen gang før.

Livet mitt er helt forandret, og jeg er sikker på at det er veldig mye takket være medisinene. Jeg tror at mye er medisinenes fortjeneste at jeg klarer å nyttegjøre meg så bra av annen behandling. Jeg er klarere i hodet og lever mye mer i den virkelige verden. Men de menneskelige hjelperne er vel så viktige. Jeg blir godt fulgt opp av både av en fastlege som har stilt opp mye, og av en behandler som kommer til meg en gang i uka. Vi snakker godt sammen og hun er til stor hjelp. Jeg er heldig som har så flinke og gode hjelpere rundt meg.

Kommunen følger også opp. Jeg tar medisinene mine, og det er viktig. Jeg har av ulike årsaker ikke fått tatt dem i perioder, og jeg merker stor forskjell. Jeg er mye mindre innlagt enn før, og er stort sett fornøyd med livet. Jeg er fremdeles syk,og jeg tror ikke jeg noen gang blir frisk, men jeg har tro på å bli bedre, og jeg har fått og får god hjelp, jeg har kommet langt og jeg skal komme lengre.

Når det gjelder tvangsmedisinering er jeg til en viss grad for. Hadde ikke jeg vært av typen som bare villig tok alle medisiner de ga meg da jeg var på det sykeste, håper jeg faktisk noen hadde tvangsmedisinert meg. Da jeg var veldig psykotisk nyttet det ikke å prøve å snakke meg ut av forestillingene mine eller realitetsorientere meg. Jeg visste jo at jeg hadde rett, sånn som den gangen jeg var Hitler. Jeg visste at jeg hadde rett, og resten av verden feil. Jeg var ikke engang interessert i å høre noe annet. Og i perioder var det for vanskelig å få kontakt med meg til at det i det hele tatt var mulig å føre noen samtale med meg.

I perioder fungerte deler av meg som et barn, jeg levde i eventyrland og tenkte veldig snevert. Jeg kjente ikke til den verden andre mennesker lever i. Min verden var liten og ensformig. Og om et lite barn er sykt så gir man dem jo medisinene de trenger uavhengig av hva barnet selv ønsker. For meg ble det litt på den måten. Men, om personen er frisk nok til å klare seg greit i samfunnet syns jeg vedkommende må få være med å velge medisinbruken selv.

Nå er jeg selv med og styrer den i samråd med legen.

Når det gjelder enkelte psykotiske som kan være farlige for seg selv eller andre uten medisiner mener jeg at de enten må være tvangsmedisinert eller innlagt. Jeg hører ofte at det er for mye tvangsbruk i Norge, og det er det sikkert også, men jeg kjenner flere som høyst sannsynlig hadde vært døde uten, og jeg er så glad de lever!