Psykose / Bipolar

Vi sliter med en historie vi ikke alltid er så stolte over. Psykisk helsevern har nok vært preget av en betydelig grad av paternalisme, det vil si at behandlerapparatet har fattet beslutninger på vegne av pasientene uten å ta disse med på råd. Muligens har vi i for stor grad tenkt at pasienter i psykisk helsevern ikke vet sitt eget beste, og derfor har man unnlatt å spørre; Hva tror du skal til for at du skal få det bedre?

Dette har ført til en berettiget misnøye. En misnøye som ofte synes å handle om en følelse av å tape kontroll over situasjonen. «Hvem bryr seg om mine tidligere erfaringer med den legemiddelen?» «Hvordan skal jeg håndtere bivirkninger når alle mener det er noe jeg må lære meg å leve med? Alternativet er visstnok så mye verre.» «Hvem vil lytte til mine ideer om hva jeg mener er bra for meg?» Selv om mange vil si at de har helt andre og gode erfaringer med psykisk helsevern, er det fortsatt en gruppe som kjenner seg maktesløse. Det er en gruppe som opplever at det som tilbys ikke er det som hjelper dem. Ofte er det bruken av legemidler som bekymrer mest.

I tillegg har forskningen pekt på mulige utfordringer når det gjelder bruk av medikamenter mot psykose, spesielt bruk over lang tid. Kanskje er det ikke løsningen for alle, selv om det helt klart hjelper mange. Etter et tydelig press fra flere brukerorganisasjoner vokste det frem et krav om ekte medbestemmelse når det gjelder egen behandling. Man ønsket å kunne velge vekk legemidler, og prøve andre alternativer. Mange var lei av at hovedfokuset i psykisk helsevern og moderne psykiatri lå på legemidler

Mot denne bakgrunnen fikk de regionale helseforetakene et oppdragsdokument i 2015. Her skrev Helse- og omsorgsdepartementet: «Pasienter i psykisk helsevern skal så langt det er forsvarlig kunne velge mellom ulike behandlingstilbud, herunder medikamentfritt tilbud. Tilbudet utformes i nært samarbeid med brukerorganisasjonene».
Fra 1. juni 2016 skulle de regionale helseforetakene ha etablert et reelt tilbud til de som ønsket alternativer til legemidler, inkludert hjelp til nedtrapping og avslutning av legemidler, og igangsetting av andre terapeutiske støtte- og behandlingstiltak. Ettersom dette ikke var utprøvd før, ønsket man også å høste noen erfaringer. Helse Nord, Helse Midt-Norge og Helse Vest skulle etablere minst én enhet/post i distriktspsykiatriske sentre (DPS) for legemiddelfri behandling/nedtrapping av medikamentell behandling. Helse Sør-Øst skulle etablere to slike enheter. Erfaringene skulle oppsummeres i samarbeid med brukerorganisasjonene.

Her er punktene fra «Plan for gjennomføring av legemiddelfri behandling i Helse Sør-Øst RHF»:

a) Alle pasienter skal så langt det er mulig og forsvarlig, kunne velge mellom ulike behandlingsalternativer, også legemiddelfri behandling.
b) Medikalisering av normale livsproblemer bør unngås.
c) Psykofarmaka skal bare forskrives på god indikasjon, og seponeres dersom effekten uteblir.
d) Dersom doseringen overskrider WHOs anbefalinger (definerte døgndoser), må dette begrunnes.
e) Bivirkninger skal monitoreres systematisk.
f) Leger plikter å holde seg oppdatert innenfor psykofarmakologi.
g) Psykofarmakabruk bør registreres ved det enkelte sykehus og sammenliknes med andre sykehus.

Det er vanskelig å se hvordan disse punktene skiller seg fra det som er alminnelig god praksis for bruk av legemidler. Eller som tidligere president i Norsk psykiatrisk forening, Anne Bergem, har uttrykt seg: