Mange fagfolk har vært imot utviklingen av legemiddelfrie behandlingstilbud.
Hvorfor har dette vært kontroversielt?
Alle ønsker det beste for sine pasienter, og mange fagfolk mener vi ikke har nok kunnskap fra forskning til å si at legemiddelfri behandling er forsvarlig behandling.
Noen pasienter blir så dårlige uten legemidler, at de utgjør en fare for både seg selv og andre, og utryggheten i forhold til dette er også noe vi må ta på alvor. Mange har også vært redd for at fokus på medikamentfri behandling skal skremme folk som kunne hatt god nytte av legemidler fra å ta dem. En slik situasjon kan få store personlige konsekvenser.
Andre er redde for at det kun er de enhetene som kaller seg legemiddelfrie som får ressurser nok til å etablere gode psykososiale tilbud som musikkterapi, legge til rette for fysisk aktivitet og å tilby ulike former for samtaleterapi. Dette er jo også viktige elementer i behandlingen for de som ønsker å ta legemidler.
En kunne jo også argumentere for at legemiddelfrie behandlingsforløp bør kunne gis og organiseres innenfor de vanlige rammene i psykisk helsevern. Hvorfor må det være en egen avdeling? Bør ikke legemiddelfri behandling være en del av tilbudet ved alle avdelinger?