Psykose / Bipolar

Det har skjedd en dreining innen psykisk helsevern i løpet av de siste årene mot et økt fokus på å lære folk å mestre sitt eget liv, med eller uten diagnoser. Fortsatt vil noen oppleve å bli psykotiske eller få maniske eller depressive episoder.

Medikamenter alene kan være løsningen for noen, men for de fleste er det nødvendig med en bredere tilnærming. De klassiske symptomene på psykose som for eksempel stemmehøring, er bare en del av utfordringene. Noen ganger er de ikke engang det som er mest plagsomt.

Vi vet at mange har god effekt av legemidler, men vi vet også at noen personer blir friske uten legemidler. Problemet er at vi ikke vet helt sikkert hvem som kan klare seg uten, eller med hvilken doseringer, eller hvilket medikament som er det optimale for den enkelte. Ofte må vi tillate oss å prøve og feile før vi finner ut av det.

Vi vet også at det er mange som ikke får hjelp av legemidler tross mange forsøk , og som derfor oppnår mest gjennom psykososiale tiltak. Da fordrer at vi har tiltakene tilgjengelige, for alle pasienter som måtte trenge det.

Diskusjonen om legemiddelfri behandling pågår ikke bare i Norge, men også i andre deler av verden. Det er forskning på gang som fokuserer nærmere på hvem som kan bli friske uten legemidler. Forhåpentligvis vil denne forskningen gi resultater som kan være til hjelp i valget av behandling for personer med psykose- eller bipolar lidelse.

På sikt vil nok den beste løsningen være å la tenkningen som preger de legemiddelfrie tilbudene bli en integrert del av psykisk helsevern. Kanskje må vi gjennom en prosess med egne enheter og opphetede debatter for å berede grunnen for en generell holdningsendring og et behandlingstilbud som baserer seg mer på samarbeid og mindre på formaninger.

De psykososiale behandlingstiltakene som anbefales både i de legemiddelfrie tilbudene, og i retningslinjene for behandling av psykose og bipolare lidelser, synes ikke å være vesensforskjellige. Disse tiltakene er en minst like viktig del av behandlingen som legemidler, og forhåpentligvis kan vi også jobbe for å finne nye tiltak som kan utvide repertoaret ytterligere.

Vi ser frem til mer forskning og evaluering av dette i tiden som kommer. Evidensbasert forskning dreier seg ofte om å finne ut hva som ser ut til å virke på gruppenivå – men vi er nok alle enige om at det gir mindre verdi med hensyn til den enkelte. Der er det ønsker, behov og finjusteringer som skal til.