Psykose / Bipolar

Personene som trenger hjelp vil være forskjellige, og det er viktig å tilpasse hjelpen som gis til den enkeltes behov og situasjon. Disse anbefalingene vil derfor ikke egne seg for alle personer.

Hvordan bør jeg forholde meg til en person som viser tegn på psykose?

Mennesker som er i ferd med å utvikle psykosesymptomer søker ikke alltid hjelp selv. De som opplever alvorlige og skremmende forandringer vil ofte prøve å holde dette skjult. For de rundt kan det derfor være vanskelig å få helt tak på hva det er som egentlig foregår.

Som en grunnregel handler psykose om en form for realitetsbrist. Vedkommende opplever verden og opplevelser på en annen måte enn de rundt seg. Du kan lese mer om de enkelte symptomgruppene under «Hva er psykose?».

Det er imidlertid noen regler man kan ha i bakhodet som ofte gjør seg gjeldende, uansett hvilken type symptomer vedkommende har. Hvis du er bekymret for noen, er det viktig å møte personen på en omsorgsfull og fordomsfri måte hvis du ønsker å komme frem med dine bekymringer.

Det er imidlertid ikke sikkert at personen du prøver å hjelpe stoler på deg. Han/hun kan også være redd for å bli oppfattet som «annerledes,» og er kanskje ikke åpen over¬for deg av den grunn. Det er viktig å ikke bli for utålmodig i en slik situasjon.

Samtalen du skal ha med personen må du prøve å gjennomføre på et sted hvor dere ikke blir forstyrret. Prøv å tilpasse din væremåte til måten personen oppfører seg på. Hvis personen for eksempel er mistenksom og unngår øyekontakt, må du ta hensyn til dette. Ikke ta på personen uten tillatelse.

Du bør si fra om den bestemte atferden som bekymrer deg, ikke spekulere i en eventuell diagnose. Det er viktig å la personen få snakke om sine opplevelser og meninger. Så langt det er mulig, bør du la personen selv styre samtalens tempo og form.

Du bør være oppmerksom på at personen kanskje er redd for tankene og følelsene sine. Spør personen om hva som kan hjelpe ham/henne til å føle seg tryggere og øke følelsen av kontroll over situasjonen. Forsikre vedkommende om at du er der for å hjelpe og støtte, og at du ønsker å hjelpe vedkommende til å kunne føle seg roligere.

Om mulig kan du tilby personen valget mellom flere måter å hjelpe på, slik at vedkommende har kontrollen. Gi håp ved å forsikre om at det finnes hjelp, og at det kan bli bedre. Hvis personen ikke vil snakke med deg, skal du ikke tv¬inge frem en samtale. Du bør heller la personen få vite at du er tilgjengelig hvis han/hun vil snakke senere.

Hvordan bør jeg forholde meg til en person som viser tegn på mani?

Mennesker som viser tegn til mani eller som er i en manisk episode kan være enten påfallende oppstemte eller irritable. Mange fremstår svært hektiske i sin væremåte. Dette kan vise seg gjennom rask tale, stadig skifte av tema i samtalen, økt aktivitetsnivå, lite eller ingen søvn, ukritiske handlinger eller tanker om seg selv eller andre som kan virke oppblåste eller fremstå uvirkelige.

For mer informasjon om symptomer ved mani og bipolar lidelse se «Hva er bipolar lidelse».

Når du skal forholde deg til en person med slike symptomer, er det viktig å være rolig. Svar kort og kontrollert og unngå å gå inn i lange diskusjoner eller argumentasjoner da dette kan gjøre personen mer oppkavet og irritert. Hvis samtalen løper løpsk, er det lurt å forsøke å avslutte den eller gå over til et mer nøytralt tema.

Forsøk å unngå situasjoner eller triggere som kan gjøre personen mer urolig. Dette kan for eksempel være å unngå støyete eller travle steder, unngå koffein og alkohol eller andre rusmidler og hjelp personen til å hvile regelmessig og sikre regelmessig søvn.

Hvordan kan jeg hjelpe?

Om profesjonell hjelp ikke allerede er iverksatt, bør du oppfordre personen til å oppsøke hjelp (DPS, fastlege, legevakt). Hvis vedkommende til vanlig tar medisiner for bipolar lidelse eller psykose, bør du hjelpe dem til å huske å ta medisinene regelmessig.

Personer som har hatt en manisk episode eller en psykose tidligere, har ofte en ide om hva som er deres varseltegn og hvordan de bør forholde seg til dette når de er i friske faser.

De fleste som allerede går i behandling vil ha en «Mestringsplan» hvor slik informasjon står. Spør om du kan få lov til gå gjennom denne sammen med personen det gjelder. Hvis personen er for syk til å klare å be om profesjonell hjelp selv, eller er i ferd med å utsette seg selv eller andre for fare, bør du selv ta kontakt med hjelpeapparatet på vegne av den det gjelder.

Det er viktig å behandle personen på en respektfull måte. Du bør vise empati for personens følelser, meninger og opplevelser. Du må ikke dømme på bakgrunn av innholdet i disse meningene eller opplevelsene.

Vær oppmerksom på at personen ofte vil oppføre seg og snakke på en annen måte enn det som er vanlig, som en følge av symptomene.

Personer som utvikler en psykose eller mani vil ofte ha problemer med å skille mellom sine egne opplevelser og virkeligheten. Du bør unngå å konfrontere personen med dette. Du bør heller ikke kritisere eller plassere skyld. Forstå symptomene som sykdomstegn, ikke ta dem personlig. Ikke vær sarkastisk og unngå nedlatende utsagn.

Det er viktig at du er ærlig når du snakker med den det gjelder. Ikke lov noe du ikke kan holde.

Mennesker som har symptomer på psykose kan ha problemer med å gi klart uttrykk for hva de tenker og opplever. Hvis du er usikker på hva som ble sagt, kan du forsøke å gi en enkel sammenfatning av hva du har hørt. Gjenta gjerne hvis det er behov for det. Etter at du har sagt noe, bør du være tålmodig og gi personen nok tid til å tenke seg om og svare.

Hvis personen viser lite følelser, betyr ikke dette at personen ikke har følelser i det hele tatt. Du bør heller ikke anta at personen ikke forstår det du sier selv om svarene er begrenset.

Hvordan takler jeg vrangforestillinger og hallusinasjoner?

Det er viktig å være klar over at vrangforestillingene og hallusinasjonene vil være svært virkelige for personen. Du skal ikke avvise, bagatellisere eller krangle med personen om vrangforestillingene eller hallusinasjonene. I tillegg bør du ikke fremstå som skremt eller flau over personens vrangforestillinger eller hallusinasjoner.

Ikke le av personens psykosesymptomer selv om du synes de virker underlige og fantastiske. For den det gjelder er det like virkelig som stolen du sitter på er for deg. Hvis personen viser tegn til å være mistenksom overfor andre, skal du ikke oppmuntre eller forsterke dette. Du bør heller si at du kan forstå at han/hun blir redd når situasjonen oppleves slik den blir fortalt, men du kan også tilføye at du opplever det litt annerledes.

Bør jeg råde personen til å søke profesjonell hjelp?

Du bør spørre om personen har hatt liknende opplevelser før, og om hva som har hjulpet tidligere. Prøv å finne ut hva slags type hjelp han/hun tror vil hjelpe. Forsøk også å finne ut om personen har et sosialt nettverk rundt seg, og tilby å hjelpe slik at personen kan bruke denne støtten.

Hvis personen bestemmer seg for å søke hjelp, skal du bidra til å få kontakt med tjenestetilbudene. Hvis personen søker hjelp og du eller pasienten opplever at hjelpen ikke fun¬gerer, må dere samarbeide om å få vurdert situasjonen på nytt.

Hva hvis personen ikke vil ha hjelp?

Det kan godt hende at personen ikke vil ha hjelp til tross for klare sykdomstegn. Forvirringen og frykten for det som skjer kan bidra til en fornekting av at noe er galt. Da er det gunstig å hjelpe personen til å snakke med noen han/hun stoler på.

Det kan også hende at personen nekter å søke hjelp fordi han/hun ikke har innsett at det er noe galt. Det er viktig at du handler og melder fra om din bekymring ut i fra det du har observert av alvorlighetsgraden av personens symptomer.

Det er viktig å være klar over at behandling i utgangspunktet skal være frivillig, med mindre personens tilstand oppfyller kravene til tvungent psykisk helsevern. Dette må i så fall vurderes av lege. Du må aldri true personen med innleggelse. Vær i stedet vennlig og åpen for muligheten for at han/hun kan komme til å ta imot din hjelp på et senere tidspunkt.

Hva gjør jeg i en krisesituasjon der personen er akutt syk?

I en krisesituasjon skal du forholde deg så rolig som mulig. Vurder situasjonen ut fra risikoen som foreligger (f.eks. om det er fare for at personen kan komme til å skade seg selv eller andre).

Det er viktig å vurdere om personen står i fare for å ta sitt eget liv. (Se « Er du bekymret for at noen du kjenner har selvmordstanker?» ).

Hvis personen har en mestringsplan eller en plan for å unngå tilbakefall, skal du følge instruksene i denne. Prøv å finne ut om personen har noen han/hun stoler på (f.eks. nære venner, familie), og prøv å få hjelp fra disse.

Ta kontakt med hjelpeapparatet (fastlege, legevakt eller DPS). Du bør også vurdere om det er trygt at personen er alene. Hvis du vurderer at dette ikke er trygt, bør du sørge for at noen er sammen med personen.

Det er viktig å snakke med personen på en klar og tydelig måte. Bruk korte, enkle setninger. Snakk rolig, på en ikke-truende måte og i normal hastighet. Hvis personen stiller deg spørsmål, svarer du rolig og tydelig.

Du bør imøtekomme ønsker med mindre de vil kunne forsterke utryggheten i situasjonen eller er helt urimelige. Dette gir personen følelsen av å ha mer kontroll. Det er viktig å forstå at personen vil kunne handle ut fra vrangforestillinger eller hallusinasjoner.

Husk at i en krisesituasjon er din hovedoppgave å roe ned situasjonen. Pass på at det du gjør ikke fører til at situasjonen blir mer fastlåst. Prøv å opprettholde sikkerheten og beskytt personen, deg selv og andre rundt. Sørg for at du har mulighet for å trekke deg ut.

Hvis personen er for syk til å klare å be om profesjonell hjelp selv, eller er i ferd med å utsette seg selv eller andre for fare, bør du selv ta kontakt med hjelpeapparatet/politiet på vegne av den det gjelder.

Hva kan gjøres hvis personen blir aggressiv?

Mennesker med en psykoselidelse eller mani er som regel ikke aggressive, og det vil ofte være større risiko for at han/hun skader seg selv enn andre. Men, enkelte av symptomene på en psykose (f.eks. vrangforestillinger eller hallusinasjoner) og mani kan bidra til aggresjon. Dette gjelder kanskje spesielt hvis personen føler seg truet og er svært redd, eller er under påvirkning av rusmidler.

Du bør vite hvordan du kan roe ned situasjonen for personen som du prøver å hjelpe. Ta alle trusler eller advarsler alvorlig, særlig hvis personen føler seg forfulgt.

Hvis du blir redd, må du raskt søke hjelp. Sett aldri deg selv i fare. Hvis personen ser ut til å miste kontrollen bør du trekke deg tilbake og ringe etter profesjonell hjelp.

Ved en del distriktpsykiatriske sentre (DPS) finnes det såkalte akutteam som man kan kontakte. Hvis dette ikke finnes der du bor, bør legevakt eller ambulanse kontaktes.

Hvis personen har en behandler i psykisk helsevern og/eller en kontaktperson i kommunale psykiske helsetjenester bør også de kontaktes. Det kan være lurt at du som har pårørendeerfaring fra før har en oversikt over personens behandler og behandlingssted med telefonnummer.

Når du tar kontakt med helsetjenesten, skal du forklare atferd, symptomer og den situasjonen personen befinner seg i.

Hvis situasjonen blir svært utrygg, kan det være nødvendig å tilkalle politiet. For å gjøre jobben enklere for politiet, bør du forklare at du tror personen kan være psykotisk eller manisk og at du trenger politiets hjelp til å få tak i medisinsk hjelp. Det er viktig at politiet får vite om personen er bevæpnet.

Tips og råd

Snakk i et rolig tempo

Bruk vanlig stemme

Uttrykk ditt ønske om å være til hjelp

Unngå å møte personen på en fiendtlig eller autoritær måte

Gi personen et tilbud

Unngå konfrontering og trusler da dette ofte vil øke frykt eller fremprovosere aggressiv atferd

Hold deg rolig

Unngå å stå og trippe, eller å opptre urolig med raske bevegelser

La personen bevege seg fritt i rommet

Hvis han/hun ønsker å gå raskt frem og tilbake i rommet, sørg for at dette er mulig

Om situasjonen føles truende

Ha oversikt over fluktveier og ikke sett deg selv i en posisjon der vedkommende kan sperre for døren

Her er en telefonliste over instanser som kan gi akutt hjelp:

Legevakt: 116117
Ambulanse: 113
Politi: 112

Formålet med disse retningslinjene

Disse retningslinjene er utarbeidet for at folk flest skal kunne gi hjelp til en person som kan ha utviklet en psykose. Den som gir hjelp, skal kunne bidra til at personen kan få hjelp av kvalifisert personale eller at krisen løser seg.

Bakgrunnshistorie for disse retningslinjene:

Disse retningslinjene er basert på uttalelser fra en gruppe eksperter på psykiske lidelser, terapeuter og pasienter fra Australia, New Zealand, Storbritannia, Irland, USA og Canada. og handler om hvordan man kan hjelpe en person som har utviklet en psykose.

En mer detaljert beskrivelse av dette arbeidet er å finne i: Langlands, R.L., Jorm, A.F., Kelly, C.M., & Kitchener, B.A. (2007) First Aid Recommendations for Psycho¬sis: Using the Delphi method to gain consensus between mental health consumers, carers and clinicians (Schizophrenia Bulletin May 2008; 34: 435 – 443).

Selv om disse retningslinjene er rettighetsbelagt, kan de fritt mangfoldiggjøres til ikke-kommersielle formål så lenge kilden oppgis. Forespørsler sendes til: Professor Tony Jorm, ORYGEN Research Centre, Locked Bag 10, Parkville, VIC 3052, Australia, e-post: ajorm@unimelb.edu.au. Retningslinjene har blitt oversatt til norsk av Noricom Tolke og Translatørtjeneste AS på oppdrag fra og i samarbeid med TIPS Sør-Øst

Kilder
Langlands, R.L., Jorm, A.F., Kelly, C.M., & Kitchener, B.A. (2007) First Aid Recommendations for Psycho¬sis: Using the Delphi method to gain consensus between mental health consumers, carers and clinicians (Schizophrenia Bulletin May 2008; 34: 435 – 443).

Bipolarcaregivers.org

Bipolar UK

Nasjonal fagleg retningsline for utgreiing og behandling av bipolare lidingar